Sterke hornsignaler

Saksofonist, bukkehornist, komponist, bandleder, poet, platebransjeentreprenør og Buddy-mottaker m.m. Karl Seglem (54) runder 30 år som profesjonell kunstner i år. Den begivenheten markerer han blant annet ved å utgi 3cd-boksen «JazzBukkBox» på sitt eget plateselskap NORCD, og spiller lanseringskonsert på Nasjonal jazzscene Victoria med opptil flere gode medspillere på scenen i kveld (fredag).

Mer enn noen annen norsk musiker har Karl Seglem smidd sitt personlige musikkuttrykk ved å smelte fraseringsmåter og swingfølelse fra amerikansk ekspresjonisme sammen med et melodigrunnlag hentet fra vestnorsk folkemusikk. Få, om noen, har som ham fått tenorsaksofonen til å låte som et folkemusikkinstrument, enda færre har klart å innlemme hardingfela, først og fremst spilt av fenomenale Håkon Høgemo, i en form for jazzestetikk på ikke-kuriøst vis, og «JazzBukkBox» demonstrerer på utmerket vis hvordan jazz og folkemusikk i ulike doseringer gjennomsyrer Seglems musikalske ideer. Også bukkehornisten Seglem er godt representert, både som utøver og som utgangspunkt for videre musisering.

De tre platene i boksen er «Live in Germany» – klubbopptak fra Tyskland høsten 2013 med Karl Seglem Acoustic Quartet; videre «World Jazz», et utvalg fra albumene «Femstein» (2004), «Urbs» (2006), «Ossicles» (2010) og «Som spor» (2014), og endelig «Lærad», der Seglem har utfordret musikerkolleger til å spinne videre på korte strofer/melodier han har spilt inn med bukkehorn og antilopehorn som instrumenter.

På live-albumet byr Seglem (tenorsaks, div. bukkehorn, stemme), Andreas Ulvo (flygel), Sigurd Hole (kontrabass) og Jonas Howden Sjøvaag (trommer) dels på nye låter, dels låter kjent fra studioalbumene «NORSKjazz.no» og «NyeSongar.no», og presenterer et åpenbart lydhørt tysk publikum for skiftende stemningsbilder i hele spekteret fra meditativ, improvisert trio-minimalisme til fullt kvartettkok. Tatt opp på «gammelmåten» med bare to mikrofoner er «Live in Germany» det av de tre albumene der jazz/folkemusikk-balansen er stødigst, og det klareste eksemplet på hvilken jazzsaksofonist Karl Seglem stadig er, mer enn 30 år etter at den unge mannen fra Årdalstangen meldte seg i «post-Garbarek køen» med hornet under den ene armen og George Russells «The Lydian Chromatic Concept of Tonal Organization» under den andre.

Antologien «World Jazz» gir oss drabelige slurker av Seglems vitale og vitaliserende elektrisk-akustiske brygg fra «Femstein» til Vossa Jazz-verket «Som spor», med sterke navn på kreditlista: felespillerne Håkon Høgemo og Sigrid Moldestad, tangentmennene Andreas Ulvo og Lars Jakob Rudjord, gitaristene Olav Torget og Georg Buljo, bassistene Bjørn Kjellemyr, Gjermund Silset og Stefan Bergman og trommeslagerne Helge Norbakken, Erland Dahlen, Kenneth Ekornes og Kåre Opheim. Rett nok spiller de ikke i samlet tropp, men uansett besetning detonerte Seglems ulike band i disse åra musikalsk sprengstoff som forener folkemusikkens både sårhet og villskap med jazz-ekspressivitet og elektrisitetens og elektronikkens (stort sett) velsignelser innen framføring, forsterking og lydfesting av musikk. Denne musikken fortonte seg som stilskapende da den kom, og dét inntrykket vedvarer ved gjenhøret også.

Boksens tredje plate, «Lærad» (norrønt, navn på treet på Valhalls tak) har som utgangspunkt Seglems musisering på preparerte horn fra geit og antilope. Her handler det om to typer geitehorn, den ene utstyrt med munnstykke med treblåserflis av einer, den andre uten flis og dermed med en mer trompetliknende lyd. Tre av de 14 «låtene» på plata er «horn naturell», korte melodier eller toneforløp med den ofte litt klagende lyden av de tre hornene representert. 10 andre låter har Seglem gitt som utfordringer/invitasjoner til Øyvind Mathisen, Mari Kvien Brunvoll, Erik Honoré (2), Reidar Skår (2), Andreas Ulvo, Jonas H. Sjøvaag, Lars Jacob Rudjord og Elin Rosseland, som har «diktet» videre på dem på ulikt vis og mikset sine bidrag med horntonene, mens Seglem selv og trommeslager Hans Hulbækmo har spilt inn én låt sammen.

Resultatet er en mangslungen elektroakustisk collage. Enkelte har valgt å gi bukkehornet en vár klanglig ledsagelse, andre går elektronisk i dialog med horntonene, mens andre igjen har valgt å male hele melodier med stor, elektronisk klangpalett rundt «urtonene». Skår, Rudjord og Ulvo har naturlig nok valgt «keyboards» til sine løsninger, Rosseland og Kvien Brunvoll like naturlig «vocals, electronics», mens Honoré og Mathisen står oppført med «electronics». Lyden av «bukkehorn» vil nok for de fleste forbli «an acquired taste», men ikke desto mindre inneholder «Lærad» sterke øyeblikk av skjønnhet og kanskje mystikk, og treffer muligens et ekko som fortsatt resonnerer i oss, utallige år etter at en eller annen oppdaget at det gikk an å lage lyd ved å blåse luft gjennom et bukkehorn, og at den lyden lot seg kontrollere.